Foto

En av mine aller flotteste turer noen sinne opplevde jeg 27. juli 2006.  Turen gikk da fra Gullesfjordbotn og opp på Vestbotntind.
 
Det var et fantastisk vær med sol og vindstille.  Selv oppe på 700 meter hvor dette bildet er tatt var det ikke et eneste vindpust.  Denne turen hadde alt, unntatt én ting - mygg.  Og glade var vi for det.
 
Tore Kvendseth, Kjell Gustavsen og jeg startet fra parkeringa på oversida av campingplassen kl. 1100.  Vi hadde på forhånd diskutert flere alternative ruter opp.  Det endte med å gå vestover på sørsida av Vesterelva, sør for Vestervatn 77 og nord for Vestervatn 114.  Deretter SØ til bekken mellom Vestervatn 290 og 114.  Så rett V opp til Vestervatn 290 hvor vi rasta.  Herfra fulgte vi ryggen opp via høyde 667 til toppen.
 


Vestbotntind sett fra campingplassen i Gullesfjordbotn.

En alternativ rute som ble sterkt vurdert var å gå på nordsida av

 

Vesterelva opp litt vest for høyde 155.  Videre på nordsida av Vestervatnan opp i skaret til Vestervatn 275.  Herfra er det to muligheter.  En kan gå til Vestervatn 290 og følge ryggen opp slik vi gjorde eller gå videre vestover inn i dalen og opp på eggen mellom Vesterdalen og Øvre Storelvvatnet 590.  Vi var imidlertid litt usikker på hvor bratt det egentlig var opp på denne eggen, og derfor valgte vi den andre ruta.  Sett fra toppen så det imidlertid ut som at det skal gå greit å gå opp den veien - i den renna som ender på eggens laveste punkt.  Så videre opp nordeggen til toppen.
 
Fordelen med den alernative ruta er at man slipper å gå i tildels svært bløt myr Sør for Vesterelva - man slipper passeringer av 4-5 elver + ur nord for Vestervant 114.  Den alternative ruta inneholder forøvrig  også ur, men den krysses ganske lett så det ut som.


Bregnene

 

 

Det er en rimelig lang "transportetappe" før du kan begynne å nå særlig høyde.  Som nevnt er det en del bløt myr når du går sør for Vesterelva.  Mellom Vestervatn 77 og 114 gikk vi tre faktisk hver vår vei. 

Når vi var passert SV-enden av Vestervatn 77 valgte Tore å gå rett NV mot osen mellom Vestervatn 114 og det lille vatnet som ligger mellom 114 og 77.  Dvs. at han hentet høyde med en gang.  Kjell valgte å gå nordover i myrkanten langs 77 til han var kommet øst for den toppen som ligger mellom vatnan.  Deretter rundet han rundt på nordsida av toppen.  Jeg slo følge med Kjell, men fortsatte helt bort til elva mellom vatnene og fulgte denne opp.  Her var det svaberg og lett å gå.  Tore kom litt før oss, men han "jobba" nok mer, og jeg og Kjell kom likt.

 
Fra det idylliske vatnet der vi kom opp til kommunegrensa.

Det gikk greit å komme seg over osen, men derfra til NV-enden av Vestervatn 114 var det en del stor, bevokst ur.  Videre var der en del småelver som ikke var helt enkel å passere tørrskodd.  På denne strekninga havna vi også fra hverandre. 3 glupe hoder som hver så sine lure plasser å gå J

Ved NV-enden av 114 startet en ny utfordring.  Først litt tung myr og noe kratt.  Men det verste partiet på hele denne turen var nok bregnene oppover mot vatn 290.  De var opp mot 2 meter høye, men heldigvis var ikke dette over et for stort område, bare rundt 200-300 meter.  Når man kommer opp mot flogene må du holde under dem og gå rett bortover (sørøver) til du har passert bekken.  Da går du rett opp.  Vel oppe ved vatn 290 hadde vi oss en velfortjent rast.

Fra rasteplassen ved Vestervatn 290 gikk vi opp eggen rett

 
Fra Vestervatn 290

sørover forbi høyde 667 og videre opp til vi kom til fylkesgrensa

 

hvor det idylliske vatnet ligger (se første bilde).  Dette vatnet er ikke avmerka på kartet.  Herfra er det en nydelig utsikt mot toppen, Vestpolltind, Austpolldalen, Botntindan og Hesttind.

Mot toppen skilte vi på nytt litt lag.  Jeg og Tore valgte å gå rett på sørsida av eggen / fylkesgrensa opp til toppen.  Kjell valgte å gå lengre ned.  Han fulgte ei snyrand og kom opp på den andre eggen 200 meter SV av toppen.

Her oppe hadde vi en fantastisk utsikt til alle fjelltoppene i området.  Vi fant sågar ut at vi så Kebnekaise, trur vi...  Etter ny rast måtte vi selvfølgelig bort til 2.-toppen også.  Her ble Vestpolltinden studert.  Og for å være helt ærlig, så fant vi vel ut at det ikke var mulig å komme seg opp på den toppen.  At vi i ettertid har fått vite at 4.-klasse fra Vestbygd skole har vært på


Nordeggen fra toppen ned mot Øvre Storelvvatnet.

toppen, gjorde at i alle fall jeg skal slutte med å vurdere fra andre topper at fjelltopper ikke er tilgjengelig.

På tur mot 2.-toppen fant vi også "Hjertevatnet".  Det ser ikke ut som et hjerte på kartet, dette vatnet som er 534 moh og ligger rett nord for Vestpolltind.  Men fra ryggen på Vestbotntind ble det et skikkelig romantisk syn for oss når til og med sola sendte sine stråler rett ned mot vatnet - bare se bildet jeg tok...  Vatnet bærer forøvrig et kraftig preg av at det er dannet under siste istid.

Vi hadde planer om å følge ryggen SØ-over ned fra 2.-toppen, gå ned på den store snøflekken og mot høyde 667 igjen.  Imidlertid gjorde tap av en liten kikkert sitt til at vi gikk samme vei ned som opp.
 


Hjertevatnet

Vel nede igjen var vi noe slitne...  Vi hadde klart å gå litt feil ved Vestervant 77. Der havna vi ytterst på neset som stikker ut i vatnet... 

Men denne turen var absolutt verdt å være sliten.  Det var en av mine aller mest fantastiske turer.  Og denne toppen anbefaler jeg til alle i hop.

Du finner mer info om  Vestbotntind ved å gå inn på Rutebeskrivelse i margen til venstre (velg deretter Kvæfjord).

Ketil

Tilbake til Startsida